I dag er det et helt år siden vi måtte ta med Sara til dyrlegen. Det var virkelig ikke lett, men det måtte gjøres. Hun var ikke seg selv lenger og dyrlegen sa hun mest sannsynlig hadde fått et slag.

Dagen før vi skulle til dyrlegen så filmet jeg en hel del, og tok i tillegg mange bilder, fordi jeg visste godt at det var nest siste dag sammen. Kysset henne ihjel som dere ser på videon her :D Savner henne noe helt utrolig. Hun var så mye mer enn en katt :) 

 




Hei alle sammen! Jeg regner med at det er noen av dere som lurer på hvor det blir av flere innlegg? Og jeg har tenkt veldig mye den siste tiden. Blogg inspirasjonen går jo som regel opp og ned for alle og det samme har skjedd med meg. 

Jeg merker at jeg ikke har det lille ekstra lenger som gjør at jeg syns det er morsomt å blogge. Det samme gjelder å lese blogger. Jeg føler ikke at jeg har så mye tid lenger, og den tiden jeg har vil jeg heller bruke på noe annet, enn så lenge.

Jeg begynner å bli litt lei, i tillegg til at jeg syns bloggverden er så overfladisk. Jeg vet det finnes utrolig mye annet enn rosa bloggere der ute, men det er så mange som bare skriver vås og i tillegg får betalt for det. Hva er greia med det? Jeg syns det er mye, lite interessant å lese der ute og blir igjen uinspirert av det. MEN når det er sagt så kommer jeg ikke til å legge ned bloggen min, det er utrolig moro å gå tilbake og se på hva som har skjedd tidligere. Det er mye man glemmer!

Så framover kommer jeg til å ta det som det kommer. Har vurdert om jeg bare skal ha en ren bakeblogg da jeg synes det er godt å ikke skrive så mye private ting lenger, men det tror jeg at jeg hadde angret på etterhvert. Så neste gang det kommer et innlegg her inne, så har jeg enten bakt, eller så har jeg bare lyst til å fortelle om hverdagen min :) Så håper jeg dette ga litt forklaring på hvorfor det er så stille her inne! ;)



 Avslutter med et tilfeldig bilde av Emma og meg for noen helger tilbake :)




Ok, dette har jeg ventet ganske lenge med. Var ferdig med svarene for kanskje en uke siden, men jeg skal innrømme at det er litt skummelt å la andre lese svarene mine. Spesielt dere som jeg ser ganske ofte.... Men, la nå gå. Ingen har vel perfekte liv, og det går opp og ned for alle mennesker. So here goes!

Mala
spør:

Hvilke drømmer har du fremover? (store, små)
Tja, dessverre føler jeg ikke at jeg har noen store drømmer for tiden... Det eneste jeg kan komme på er faktisk å få min egen leilighet. Jeg drømmer om det daglig. Bare det å ha et eget sted hvor jeg kan være helt selv. Ingen som maser, ingen som trenger å få vite noe. Bare meg og mitt. Men å få egen leilighet koster, så jeg prøver å være så flink jeg kan, ved å spare et fast beløp hver måned så langt det lar seg gjøre!



Hvordan ser kjærlighetsbildet ut for tiden?
Der skjer det svært lite for tiden gitt. Vet ikke helt hva jeg skal skrive her, skal jeg være ærlig, eller skal jeg holde tilbake litt?.. ..Har det ikke så lett for tiden og slik har det vært i mange måneder, men det er ikke noe jeg snakker så mye om, og heller ikke noe jeg vil snakke om.

Renate spør:
Hvordan har du råd til å spise ute så ofte? (Jeg vil og, elsker å wine and dine på restaurant!)
Haha, det er vel favoritt hobbyen (HAH) min! Elsker å gå ut og spise så ofte som mulig. Og det lar seg gjøre fordi jeg jobber, og jeg bruker kanskje pengene mine litt annerledes enn de fleste andre. Jeg er ikke helt gal på shopping fronten. Det var verre før! Nå finner jeg litt ting nå og da, men bruker ikke flere tusen på verken sminke eller klær i måneden, så der sparer jeg nok en del. Og for de pengene så går jeg heller ut og koser meg litt. Så det er vel snakk om prioriteringer! Også bor jeg jo fortsatt hjemme og har ingen store utgifter heller. Heldig er jeg! Men jeg vil også legge til at jeg sparer penger hver måned, så jeg føler at jeg passer godt på pengene mine. I tillegg har jeg skjerpet meg litt i det siste. Jeg har blitt flinkere til å spise mat vi har her hjemme, selvom det frister mer å spise ute. Så - prioriteringer!



Hvordan ser din drømmemann ut?
Hvis jeg ser tilbake på tidligere kjærester så er det vel bare et felles trekk de har hatt og det er at de har mørkt hår! (...og britisk) Hehe. Har ikke vært ofte jeg har falt for lys-hårete gutter... Men det er helt tilfeldig. Så jeg har virkelig ikke noe fasit på hvordan drømmemannen skal se ut, men mørkt hår og høyere enn meg er vel det jeg foretrekker :-)

Hvordan er hans personlighet?
Han må være åpen om mest mulig. Selvfølgelig skal han få holde sine innerste tanker for seg selv! Men jeg syns det er viktig å være så åpen som mulig i et forhold, slik at det ikke oppstår misforståelser. Si det som det er istedenfor å gå rundt grøten. Ærlighet, ærlighet, ærlighet! Veldig viktig for meg. Også må vi ha lik humor. Og vi må kunne ha interessante diskusjoner om alt mulig. Gjerne om hvordan verden oppsto, livet etter døden osv, det er slike ting jeg syns er spennende å snakke om.

Ellers så er det også fint hvis han ser på meg at ting kanskje ikke er så greit. Gutter er kanskje ikke så flinke på slikt, men det finnes jo noen der ute. Han må ta meg på alvor hvis det er noe som plager meg. Ikke tulle og le det bort.



Om du skulle møtt en gjeng bloggere for en trivelig dag sammen, hvem ville vært på invitasjonslisten?
Jeg syns jo de aller fleste av leserne mine er utrolig trivelige!! Også er det en del av de som jeg har snakket med lenge og føler jeg kjenner ganske godt, så utifra det jeg selv føler så....

Janne - Kristin: Hun er ei skikkelig go'jente som sprer glede rundt seg. Hun har alltid så fine og utfyllende kommentarer på lur og hun LESER virkelig innleggene dine og bryr seg. Herlig! Så jeg tror vi kunne fått det virkelig trivelig sammen.

Marita: Også en skikkelig go'jente. Føler vi er ganske like på mange punkter. Hadde hun gått på skolen min når jeg var yngre er jeg ganske sikker på at vi hadde endt opp som gode venninner! Føler vi kunne ha hatt mange gode samtaler på en café :-)

Mona: Jeg føler vi er ganske ulike, samtidig som vi er like! Rart, ikke sant? Hehe. Med det tenker jeg på at hun alltid virker som om hun har noe på timeplanen og er sammen med venner så ofte som mulig. Jeg derimot liker veldig godt alene-tiden min. Hei einstøing! Men neida, når jeg først møter venninner så stortrives jeg virkelig, bare det ikke blir for ofte. Så tror vi kunne ha kost oss skikkelig på shopping en dag!

Mala: Tror vi er ganske ulike egentlig, men hun virker så utrolig grei! Skikkelig sprudlende og fargeglad jente. Tror vi virkelig kunne hatt det moro på fest, eller gått ut og spist på en fin restaurant! 

Selvfølgelig er det flere som jeg tror jeg kunne hatt en super dag sammen med, men det er disse fire jeg føler meg mest lik som og som har mange av de samme synspunktene som jeg selv har.

Føler du at via blogging at du har fått nye venner?
Absolutt! Jeg henger vel egentlig ikke sammen med noen (dessverre!) men det hadde jo vært veldig koselig å møtes. Kunne jo ha prøvd å hatt en liten treff en gang :-) men jo, jeg føler jeg har endel jeg "kjenner" nå, etter å ha lest enkeltes blogger i flere år og fulgt med på hva som skjer i livet deres. Også blir det til at man kommenter hos hverandre, og legger til hverandre på facebook. Det syns jeg bare er koselig,mens mange andre kanskje syns det er rart.

Hva er det beste med livet ditt akkurat nå?
Nå kommer jeg til å høres veldig emo ut her, men jeg har en dårlig periode i livet mitt akkurat nå. Det går opp og ned, har mange fine dager også :) Selvfølgelig har jeg MASSE å være takknemlig for, men det er vel ikke akkurat det vi snakker om nå, er det vel? Så jeg skal være ærlig, det er ikke noe spesielt. Men det som holder meg oppe nå er faktisk jobben, i barnehagen. Trives veldig der. Sammen med barna og de ansatte. Det hjelper meg å koble ut og tenke på noe annet.



Janne Kristin spør: 

Hva liker du best å handle? Klær, sko, vesker, smykker, sminke osv ;)
Det tror jeg må være sko og øredobber/smykker! Finnes så utrolig mange lekre sko der ute som jeg skulle ha hatt! Men litt realistisk må man være. Man trenger ikke 10 par joggesko, 8 sandaler, 15 wedges og 30 høyhelte sko! Så jeg prøver å ikke gå helt crazy og tenke på at det fort blir dyrt. Og øredobber eeelsker jeg, finnes så mange fine der ute! 

Ellers så er det bakeutstyr som er stor stas også. Bare synd det blir så innmari dyrt!

Hvor ser du for deg at du er om fem år?
Jeg håper jeg er ferdig med en utdannelse og har kommet godt i gang med jobb. Som hva, er ennå litt usikkert! Jeg elsker dyr så å gå den veien hadde ikke vært feil, jeg bare vet ikke hva det skulle blitt? Ikke veterinær, jeg er ikke supersmart! Og ikke dyrepleier, er ikke så flink med blod... Så det er mulig jeg blir førskolelærer. Tiden får vise.

Hvilke tre ord beskriver deg best?
Generøs, følsom og sårbar.



Jeg likte så godt spørsmålet jeg selv fikk: Hvis du kunne hatt livet til en kjendisblogger, hvem ville det vært og hvorfor? :)

Dette er lett å svare på, det hadde blitt den svenske vakre jenta, Kenza! Hun har jeg lest i flere år nå og herregud så vakker den jenta er! Og i tillegg så virker det som om hun har en super personlighet. Hun tar seg ikke for høytidelig, har humor og virker veldig god mot familie, venner og leserne sine. Livet hennes virker spennende da hun driver med litt forskjellige ting sånn som tv, modell jobbing og smykke/klær/sko designer. Jeg vil også!

Mona spør:
Hvor i verden ville du reist hvis du fikk velge?
Det spørs når på året du spør meg. Nå på høsten så frister London veldig. Jeg elsker virkelig London! Og shopping på høsten gir meg en skikkelig go følelse. Å dra på starbucks og bestille hazelnut latte, ta med og gå tur i høstværet samtidig som du bruker de fine klærne du nettopp har funnet på Topshop, River Island og New look. Perfekt!
Spør du meg på vintern så sier jeg karibien!!!

Hvilken egenskap setter du høyest hos en gutt?
Har vel egentlig svart på det litt høyere opp her, men skal jeg bare velge en ting så blir det ærlighet.

Marita spør:

Drømmedag?
Da må jeg neste flette inn det jeg skrev om London to spørsmål over her :-) Begynner dagen med en stor, god og sunn frokost. På et luksushotell i London. Det hadde ikke vært feil! Egg,juice og kaffe med mye mer. Nam! Deretter ubegrenset shopping rundt i Londons gater med penger som jeg har vunnet fra Lotto selvfølgelig! Sette meg ned på en starbucks eller to i løpet av dagen og avslutte dagen med en skikkelig god middag, enten på et indisk sted (love it!) eller et sted hvor de har en skikkelig god biff... Selvfølgelig med gode venninner, mamma og my future husband! hehe. Det hadde vært en fin dag det!

Drømmereisemål?
Ehh, er det nå jeg skal svare noe annet enn London? :-) Hmmmm.... Jeg er litt usikker. Har jo selvfølgelig siklet litt på paradis som Fiji og slikt, og det hadde vært deilig. Men ikke i to uker. Da tror jeg at jeg hadde kjedet meg litt...

Hva håper du å ha oppnådd innen 5 år?
Skal svare litt mer utdypende her enn hva jeg svarte på det spørsmålet før her: Jeg håper jeg har fast jobb, at jeg endelig har fått skaffet meg en leilighet som jeg drømmer sånn om! At jeg har en fin og snill kjæreste som jeg har det fantastisk med, litt ekstra penger på sparekontoen så jeg ikke må spise brød og nudler resten av livet,(shoot me!) og at jeg har en nydelig katt. Savner det sånn.... Det er vel det jeg ønsker meg mest nå, men det er ikke aktuelt så lenge jeg bor hjemme, dessverre.



Din sterkeste side?
At jeg som regel vet at ting ordner seg til slutt. Det er ikke lett å tenke slik når man er midt oppi noe, men jeg prøver så godt jeg kan!

Din svakeste side? Jeg tar meg altfor fort og lett nær av ting og blir veldig lei meg

Drømmeyrke? Å jobbe med dyr! Dyrepasser kanskje. Å eie et dyrehotell? Ta seg av dyr når eiere er bortreist. Eller ta seg av dyr generelt som ikke har det bra, samtidig som man kan leve av yrket.

Favorittgodteri? Alt av sjokolade! Er ikke så glad i vingummi og slikt, men sjokolade går ned på høygir. Mmmmm!

Tusen takk for alle spørsmål, det har vært moro å svare:) Min aller første gang. Håper dere føler dere har blitt litt bedre kjent med meg, det var liksom planen ;) 





















For en verdig avsluttning. Utrolig rørende å høre talen til den fineste Kongen. Er så stolt av å være norsk ♥ Tårene har trillet helt siden programmet startet. Det har vært godt å følge med på. Også så vakkert de hadde gjort det. Alle lysene fra taket. Alle bollene med vann og lys i. Og det store lysende hjertet. Vakkert. 
 




Da var første dag på jobb unnagjort! Deilig å være tilbake på jobb, savnet alle barna og de ansatte!

Nå til høsten har jeg faktisk søkt på skole, førskoleutdanning deltid. Og jeg står nå på venteliste som nr. 1! Men slik har det stått i én måned nå, og studiestart var på tirsdag. Men de tar fortsatt inn folk så vidt jeg vet, så da er jo sjansen der fortsatt. Men jeg aner ikke hvor lenge de tar inn, noen som vet det?

Hvis jeg kommer inn så er det skole på mandag, tirsdag og annenhver onsdag. I tillegg må man jobbe minimum 1 dag i uken i barnehage, og jeg har fått 20% stillig på min gamle avdeling på fredager fremover, hurra! I tillegg til det er jeg også ringevikar ellers i uka. Så jeg regner med at dette ordner seg, enten jeg kommer inn på skole eller ikke :-)



Fine turveien til jobben ♥ Er så deilig å gå til jobb om morgenen, med musikk i ørene. Tar ca. 20-25 min om sommeren. Det er ikke fult så idyllisk på vinteren og da tar det fort litt lenger tid.... *Grøss* gruer meg!




Long time, no see! Det er siste uka på jobb, før en lang sommerferie står på tur. Vi har sommeråpent i barnehagen, og selvom det har gått bedre enn forventet (har aldri jobbet i sommeråpent før) så har det allikevel vært en del nye inntrykk, med nye voksne og barn å bli kjent med. Kjenner jeg er sliten nå, mye som surrer rundt i hodet. Så det skal bli godt å dra bort litt, og slappe av 100% i TO uker.

Forrige onsdag så gravla vi Sara. Hun fikk to fine blomster ved seg, og en søt skulptur av en katt. Syns den passet veldig godt inn. Også har jeg de siste 11 dagene passet på Silke, søsteren til Sara.  I starten så var hun ikke så veldig glad i meg, selvom jeg har passet på henne før. Men så ga jeg henne litt tid (og ikke minst mat!) og vips så lå hun ved siden av meg om nettene! Superkoselig :-) Vil veldig gjerne ha en ny katt, men får dessverre ikke lov, så lenge jeg bor her hjemme...





Silke fulgte med. Her sammen med katteskulpturen :)



Godt å endelig ha latt henne få "fred".  Skal innrømme at jeg syns det var litt nifst å ha urnen inne, spesielt om kvelden, da det ble mørkt... 



Silke har iallefall kost seg masse her. Moro å ha en katt i huset igjen, selvom det bare var et besøk. I kveld blir hun hentet!

Siden sist, har jeg også fått vite at det står ÉN person foran meg på venteliste til å komme inn på førskoleutdanning deltid, til høsten. Spennende! Jeg har litt forskjellig følelser rundt det. Kommer jeg ikke inn, så er det helt greit, og kommer jeg inn så er det bra. Alt ordner seg. Ikke sant?







Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. Jeg føler det er ganske privat, men allikevel har jeg delt så mye her i bloggen, så hvorfor stoppe nå? Vil dere ikke lese, så er det jo ingen som tvinger dere.

I går kom Sara til oss, eller rettere sagt urnen. Det er jo ikke henne lenger. Men så er det jo hun som ligger der. Åhh, det er så rart. Jeg har så mange rare følelser rundt det, og det er jo helt normalt det. Jeg følte det var så riktig å få en urne til henne når vi måtte avlive hun, men jeg skal være ærlig og innrømme at jeg tvilte litt på hva jeg hadde valgt, da vi fikk telefon om at nå var hun klar. I tillegg så tok det mye mindre tid enn det veterinæren hadde sagt det skulle ta, så jeg ble litt tatt på senga. Litt over to uker tok det, og ikke de to månedene de sa. Og det er jo bra det. Jeg ble bare litt overrasket.

Mamma hentet hun for meg mens jeg var på jobb, og jeg gruet meg til å se urnen når jeg kom hjem. Jeg har aldri sett en i virkeligheten før. Hvor stor var den? Hvordan var det å se den, og tenke på at DER er Sara? Hvordan skulle jeg forholde meg? Hvordan var det å ta på urnen? Herregud. Så mange spørsmål og følelser.

Jeg har alltid vært redd for døden, kanskje litt mer enn gjennomsnittet. I tillegg vil jeg ikke selv bli kremert, men det er jo "vanlig" for dyr. Så med tanke på at jeg er ekstra redd for døden, så gjør det hele det ganske mer rart for meg. 

Men på en annen måte så er jeg glad for å ha henne her i huset. Nå vet jeg hvor hun er i verden. Mamma skal hjelpe meg å begrave henne ned. Vi har en liten hageflekk rett foran huset vårt, og der pleide hun å ligge når hun tok turen ut. Innimellom tujaene. Der hvor det var så svalt. Der skal du få ligge. Også skal jeg plante en blomst for deg, for da vet jeg akkurat hvor du er.

Det har vært tomt her i de 17 dagene du har vært borte. Alt er jo fortsatt så nytt. Det er stadig ting som minner meg om deg, og av og til tror jeg at jeg ser deg. Ser deg reise deg opp fra senga. Ser deg sitte der borte ved døra. Men jeg vet jo at det bare er noe jeg vil se. Og når jeg virkelig tenker meg om, og tenker på at du faktisk er borte, så kommer tårene. At DU er borte, du som aldri skulle dø, det er rart det. Jeg skjønner det ikke helt. Heldigvis egentlig. Livet går videre, men det gjør ikke alltid følelsene dine. Det tar tid. 

Jeg kjenner det er utrolig viktig og ikke minst deilig å få skrevet ned det jeg tenker på. Jeg tenker selvfølgelig på alle dere som sitter og leser det. Alle de jeg kjenner personlig. Det er litt skummelt å blogglegge følelsene sine. Men så tenker jeg på hva jeg ville ha lest om det hadde hendt en av dere. Jeg ville veldig gjerne ha lest det dere føler. Og dette er min måte å bearbeide dette på. Å vise verden hvor mye Sara betydde og betyr for meg.  ♥















// Alle er hentet herfra








Siste bildet tatt av deg og meg. I dag før vi dro.
12/6 - 1995 - 20/6 - 2011

Kjære jenta mi.
Alt er så stille her. Jeg forventer å se ansiktet ditt mens jeg går inn på rommet mitt. Men alt er bare tomt.
Matskålen og vannet ditt i glasset står her fortsatt. Og jeg har ikke tenkt til å pakke det bort helt ennå.
Jeg visste det kom til å bli grusomt å miste deg, men jeg hadde ingen aning om hvordan jeg kom til å reagere.
Det er først nå jeg merker hvordan det er uten deg her.
Du har vært rundt bena mine fra dag 1, og vi har gjort alt det er mulig å gjøre sammen.
Nå er det ingen her lenger. Ingen jeg kan prate meg. Ingen jeg kan kose med.
Alt er tomt.

Du var ikke bare en katt. Det jeg forbinder katter med, er de som lever sitt eget liv, de selvstendige, som stadig er ute på musejakt og bare er innom bor å spise og drikke litt.

Du likte deg ikke så godt ute og rommet mitt var hjemmet ditt. Jeg fant deg alltid der.
Det var du og jeg. Vi pratet med hverandre. Og jeg vet du skjønte hva jeg sa, utifra tonefallet mitt visste du hva jeg ville og mente. Og du hørte etter.

Veterinæren spurte meg i dag om vi ville ha en egen urne til deg. Vi har aldri gjort det med de andre kattene, men i dag følte jeg at det var det rette å gjøre. Det har alltid vært litt bisart å tenke på at andre har urner hjemme hos seg, eller som de graver ned i hagen. Men det føles som en lettelse nå. Du blir ikke helt borte. Nå vet jeg iallefall hvor du er i verden.

Jeg kommer til å savne deg hver eneste dag. Du var virkelig enestående. ♥ 




Det tok ikke mer enn seks dager etter at du fylte 16 år, til du ble dårlig. Etter syv dager var du enda verre. 



Det begynte så forsiktig med noen dumme bakben som du ikke helt fikk kontrollen over. Og du dultet borti en tallerken på gulvet. Det var ulikt deg. Du som alltid trippet så pent over alt du kom over. Etter det, var oppførselen din plutselig blitt litt annerledes. Og jeg vegret å dra fra deg, for å dra på kino. Men jeg dro. Jeg håpet det bare var jeg som overreagerte.



Dessverre var det ikke slik.

Du har blitt hele 16 år. En gammel dame har du blitt. Og vi har hatt så mange fine år sammen. Tenk at jeg bare var 6 år da jeg fikk deg! Bortsett fra familien min som jeg har kjent i 22 år, kommer du på andre plass over de jeg har kjent lengst her i livet. Og nå skal du forsvinne. Det er en del av livet. En veldig, veldig vond del av livet.





Jeg har gruet meg til denne dagen i sikkert 10 år nå. Vært så glad for hvert år, hver måned og hver dag jeg har fått med deg.



Hvem er det som skal hilse på meg med glede hver gang jeg kommer inn soveromsdøra? Hvem skal sitte på senga mi, med hodet skjevt, være overivrig og si "hei på deg, nå var jeg glad for at du kom hjem fra jobb!".
Hvem skal mjaue hele dagen lang og "irritere" meg grønn? Hvem skal jeg kose med dagen lang nå? Hvem skal jeg si "natta" til nå, da?




Hvem skal jeg glede meg til å se igjen, etter å ha vært på ferie i en uke eller to? Hvem skal jeg ta bilder av? Hvem skal jeg rense reker til, skjære opp biff til og gi rekeost til nå?

Du har vært der hele livet mitt. Du har gitt meg så mye, og jeg har gitt like mye tilbake igjen. Det er garantert derfor vi har blitt bestevenner.



Du og jeg, for alltid. ♥

------------------------------------------------

Alle de øverste bildene er tatt i går og i dag. Det siste er ifra 17. mai. Var oppe i hele natt for å passe på henne. Og i dag har vi tatt bilder og kost oss sammen. Ligget i senga. Vært ute på terrassen, sittet på stolen og bare vært til. Tenkt på alt det fine. Tenkt på alt det vonde som kommer.

I morgen blir det en tur til veterinæren. Hva som skjer, vet jeg ikke 100% sikkert ennå. Men jeg vet nok innerst inne hva som mest sannsynlig kommer til å skje.

 




I dag fyller verdens beste katt, Sara, bursdag! Og hun blir hele 16 år gammel!!



For 16 år siden, ble Sara født i sengen min, midt på natta. Da var jeg 6 1/2 år gammel.
Siden har vi vært bestevenner.
Sengen min har vært sengen hennes også i 16 hele år. Vi legger oss sammen, og vi står opp sammen.



Og det beste av alt, er at vi forstår hverandre. Det har vært hun og jeg i alle år og jeg er så utrolig glad i henne.


Verdens beste katt! Gratulerer med dagen! Håper vi får mange fler år sammen ;) 




Nei, jeg snakker ikke om klesmerket. Men Acne Vulgaris. Ikke vanlig kviser, men ACNE.

Jeg har hatt det. Jeg har det.

Er du litt usikker på hva det er?

Acne skyldes betennelse i talgkjertlene. Jeg siterer fra NettDoktor

"Kvisene oppstår på grunn av hudbakterien Propionebacterium acnes, som lever av hudfett. Under nedbrytningen av hudfettet dannes det avfallsstoffer og fettsyrer som irriterer talgkjertelen, slik at det oppstår betennelse i den. Først viser dette seg som ømme og røde små knuter. Disse avløses av de egentlige kvisene, som inneholder nedbrutt talg. Betennelsen avtar etter noen dager eller uker, avhengig av hvor store de er. Større utbrudd av kviser kan gro under dannelse av arr som vil følge en resten av livet. Kviser kan være psykisk belastende og hemme sosialt liv."

Les den siste setningen om igjen. Psykisk belastende. Dette var det for meg, i stor grad.

Jeg har aldri hatt perfekt hud, men det ble bare verre og verre tilslutt. Jeg fikk store byller i huden som gjorde VONDT. Det var ikke alle som så det like godt som meg, men allikevel. Det var t.o.m dager jeg ikke ville gå på skolen pga hvordan jeg så ut. Å se andre i øynene var ikke alltid like enkelt når jeg var så usikker på huden min.

Jeg har prøvd alt! Tetracyclin arco, hudpleie, Basiron, Skinoren og uttallige mange hudrenseprodukter. Jeg har også prøvd å kutte ut div matprodukter som liksom skulle være grunnen til acne. Ingenting hjalp i det lange løp! Så for ca 2 år siden troppet jeg opp hos en privat hudlege. Klar som et egg for å få det beryktede Roaccutane.




Roaccutane gis som siste løsning når ingenting annet har funket. Grunnen til dette er pga alle bivirkningene. Listen er LANG. Er man kvinne må man også gå på p-pille samtidig, og helst bruke kondom samtidig hvis du skal ha sex. Dette er fordi man IKKE skal bli gravid mens man går på roaccutane, det kan føre til misdannelser på fosteret. Så vidt jeg har lest så har det bare hendt én gang her i Norge siden Roaccutane kom ut, i 1980. Blodprøver er noe man også må ta månedlig, fordi det kan oppstå leverproblemer. Ser man økning her så avsluttes kuren, og for å se at man ikke har blitt gravid.



Roaccutane kuren varer i rundt 4-6 mnd. De fleste trenger bare én kur, så er de fine resten av livet. Andre trenger en kur nummer 2. Jeg hadde håpet jeg virkelig ikke trengte det, men jeg må bare bite i det sure eplet, for det GJØR jeg. Jeg var veldig fin i rundt 1 år!

Det er riktignok ikke så ille som det var første gangen, thank god! Men det er ille nok for meg. Jeg har begynt på kur nummer 2. Bivirkningene jeg mest sannsynlig kommer til å få er veldig tørre lepper, veldig tør hud i ansiktet og på kroppen. Spesielt hender. Litt tørre øyne. Dette er barnemat i forhold til alle de andre bivirkningene på lista.

Men det er dyrt, veldig dyrt. Privat hudlege koster 450 kroner hver gang jeg er der. Blodprøver koster heldigvis bare 40 kr per gang, dvs, én gang i måneden. Pillene som varer i ca 1 måned, koster rundt 750 kroner. Så er det leppepomade du må kjøpe deg, en spesiell type krem for ansiktet og krem generelt for hele kroppen. Det er virkelig ikke billig.

Men man kan samle opp kvitteringer fra alle pillekjøpene, og når du over 1600 kroner pr kalenderår, skal du få igjen 90 % av det.




Før og Etter.
Første bildet skulle ha vært nærmere, men man kan (jeg kan iallefall) se tydelig at huden er uren og veldig ujevn. Jeg var ikke særlig lykkelig. Bilde nummer 2: Tatt nylig. Her ser man faktisk ikke den nye acnen jeg har fått, den ligger godt under huden og gjør vondt. Men jeg er myyye mer fornøyd med meg selv!

Det har også blitt snakket om enkelte mennesker som går på roacctane, får selvmordstanker. Og at de i enkelte tilfeller tar selvmord. Det er derfor roaccutane er siste løsning.

Om jeg merket noe til det? Aldri. Jeg var i mye bedre humør enn jeg var før jeg tok pillene. Det var en lettelse for meg å få vite at jeg skulle bli fin i huden etter noen måneder. Jeg kunne endelig SE folk i øynene og være STOLT av meg selv. Stolt av huden min. Den var så fin! Så for meg, og sikkert mange andre, var dette heller en LYKKEpille :)



Imorgen skal vi ha visning av huset vårt, and I'm not looking forward to it.

Hadde deg vært opp til meg så hadde jeg gjerne bodd her i noen år til, fordi jeg LIKER meg her. Jeg liker huset. Jeg liker stedet. Jeg ELSKER rommet mitt.

Men nå er det bestemt. Og det ble bestemt ganske så fort. Uten engang å ha snakket om det. Men sånn er pappa, dessverre. Det har vært mye stress ang. selging av huset. Han har omtrent pusset opp alt som det går an å pusse opp, brukt massevis av penger som jeg tviler han får igjen på når det skal selges, men men. Det har vært jeg som har måttet være oppe til sent på natt når jeg egentlig skulle ha lagt meg, fordi jeg har måttet, for å ta ut alt av kjøkkenskaper, absolutt ALT, og det var ikke lite. Jeg fikk vite det samme dag. Det slår aldri feil. Jeg får alltid vite alt på den samme dagen ALT SKAL SKJE. Jeg har gjort en god del mer jeg ikke kommer på akkurat nå, sorry! Og allikevel får jeg høre at jeg ikke gjør en dritt her hjemme. Vet dere hvor sårende det er?

Jeg holder på å bli gal. Jeg stresser sånn. Det er folk her til enhver tid og jeg som elsker å være alene...

I tillegg til alt dette her tullet stresser jeg også endel med Grete Roede. Selve kurset går fint, men jeg skal ikke lyve og si at det er mye moro å telle kalorier dagen lang. Jeg har gjort det nå i 5 uker, hver eneste dag, til hvert eneste måltid. Planlagt alt. Stått timesvis på kjøkkenet for å lage bra frokost, fin lunsj til å ta med meg på jobben, kjøpt inn kilovis med frukt for så å skjære opp alt.

Jeg er stressa og jeg HATER å være stressa.... Jeg er rett og slett dårlig på det.

Men det ordner seg.